Oktober, 2022.
På mange måter så er forestillingene i gang, allerede. Mange baller som er i lufta. Koret har øvelser hver uke, og noen i orkesteret har allerede vært igjennom hele repertoaret. Det er spennende å kle musikalen i strykedrakt – det klinger bra i noteprogrammet, men det er stort når det også klinger bra sammen med levende musikere. Så oppdager jeg at musikken ikke er ferdig formet fordi om notene er skrevet ut. Tonene kan i høyeste grad formes når vi spiller – det er tid for direksjon og hender i lufta. Om 2 uker kommer cellist, kontrabassist og siste fiolinist, og jeg håper på bakoversveis og ståpels, og kanskje en tåre?
Notene har vært gjennom mange revisjoner og 2 opptrykk, det blir ikke gjort mer på den fronten. Presse og publikum står for tur, og snøret må ut flere ganger. Tiden strekker ikke til for å banke på dører, oppdatere sosiale profiler, vifte med banner og flygeblader. Men at publikum fortsetter å stemme på denne fortellingen, det er det viktigste. Og det blir bare mere og mere spennende for hver dag som går. Blir dette siste gangen, eller er det bare starten på et enda større eventyr? Jeg skulle gjerne skrevet et kapittel til i historien til Slaveprinsen.